Mindreverdig - verdighet

I tillegg til diplombloggene jeg allerede har nevnt, har jeg fulgt med på en blogg til i sommer. Forfatteren er anonym og kaller seg "mindreverdig". Hun skriver om det å bli voldtatt og hvilke konsekvenser det har hatt for henne, og denne bloggen er nok en av grunnene til at jeg landet på akkurat denne diplomoppgaven. Spesielt tekstene om tvangsinnleggelse og andre møter med helsevesenet fikk meg til å tenke at man kanskje trenger et mer spesialtilpasset sted for å ta vare på denne gruppen.

"Jeg var innlagt på Sandviken psykiatriske sykehus, i hodet mitt så er det bare syke og gale personer som er innlagt der, og nå var jeg plutselig en av dem. Jeg får det ikke helt til å stemme i hode mitt. Jeg er jo ikke gal, jeg ønsket bare profesjonell hjelp slik at jeg kunne få hjelp til å bearbeide den vonde hendelsen. Jeg syntes ikke det er rart at jeg ser på meg selv som ensom. Jeg blir utsatt for en voldtekt, jeg blir krenket og skremt. Jeg søker profesjonell hjelp og jeg blir tvangsinnlagt og fra tatt friheten min til å gå og gjøre det jeg vil? Jeg sitter igjen med en vond følelse av mindreverdighet."

I ettertid har forfatteren av bloggen hatt bedre møter med norsk helsevesen, men teksten beskriver mye av det jeg selv hadde tenkt før jeg kom over bloggen. Ja, man har kanskje store psykiske problemer, men man ser ikke nødvendigvis på seg selv som psykisk syk fordi det ikke er "min feil". Altså, man trenger kanskje hjelp, men det er ikke alltid så lett å ta det steget det er å søke hjelp. Psykiske lidelser er dessverre fremdeles et stort tabu, og innleggelse (frivillig eller ved tvang) kan virke både skremmende og stigmatiserende. Det er mulig at alt er fordommer, men dessverre påvirkes vi alle av fordommer. Stedet jeg har lyst til å lage skal på ingen måte være en institusjon, heller så langt i fra det som overhode mulig. Veilederen min kalte det et "pensjonat" etter at jeg var ferdig med å forklare hva jeg ville. Rekreasjonssted har andre kalt det. Jeg har til nå kalt det et behandlingssted, men jeg har etterhvert innsett at min tolkning av ordet "behandling" kanskje ikke er helt korrekt. Den kan i alle fall være litt misvisende. Når jeg tenker på behandling, så tenker jeg på alt man gjør aktivt for å bli bedre. Når jeg er forkjølt så er min "behandling" å sove/hvile mye, og pøse på med vitaminer, kvitløk, halstabletter, nesespray osv... Når jeg tenker på behandling av voldtektsoffer så tenker jeg automatisk at samtalegrupper, mosjon, noen å snakke med osv er behandling. De interesseorganisasjonene som tilbyr samtalegrupper kaller det derimot "hjelp til selvhjelp", og er veldig klare på at de ikke driver med behandling. Jeg får vel lete videre etter en definisjon jeg er fornøyd med... (Det er fremdeles 160 dager til innlevering av plansje, så det er ikke noe hastverk ennå!)

For de som ønsker å lese bloggen til "mindreverdig" så anbefaler jeg å starte med første innlegg for å få med seg hele historien.

Bildet av t-skjorten er ment som en slags illustrasjon av målet mitt: et sted hvor man skal ta livet sitt tilbake: leve det og like det...!