Krise

Altså, jeg har ikke en krise, hverken personlig krise, tidskrise eller økonomisk krise (selv om jeg frykter at jeg får det i februar når plansjer skal plottes og modeller skal bygges. Økonomisk krise altså. Men når jeg tenker meg om kan jeg nok ikke utelukke tidskrise eller "personlig krise" heller).

Tross mangel på kriser har jeg vært på krisesenteret i dag. "Krisesenteret i Trondheim for mishandlede og voldtatte kvinner". Vi (jeg hadde med meg legestudent-samboer-venninne Monica som også var nysgjerrig på å lære mer siden de hadde hatt forelesning om det og mest sannsynlig kommer til å henvise til krisesenteret i fremtiden) fikk snakke med, for tiden, eneste faste ansatte ved krisesenteret (de har flere betalte frivillige som jobber der også, men de betegnes som frivillige selv om de får lønn for det) og jeg følte at jeg lærte veldig mye av dette besøket! Vi fikk også se litt rundt omkring i bygget, og jeg fikk til min store begeistring opplyst at fellesmiddagene laget på omgang av beboerne fungerer fint!

Ellers er jeg veldig usikker på hvor mye jeg kan fortelle. Jeg har nemlig skrevet under på et taushetserklæring. Jeg kan f.eks. ikke si noe om hvor bygget er, av sikkerhetsmessige grunner. Jeg har planer om å skrive noen "rapporter" fra stedene jeg besøker, og etter tips fra Eva tror jeg at jeg må sende teksten til krisesenteret først, for å være sikker på at jeg ikke skriver noe jeg ikke har lov til. Jeg er redd rapportene blir ganske "kjedelige" i mangel på bilder, men det får gå for denne gang. Jeg har en ny "date" på fredag, så kanskje jeg får tatt noen bilder der?
"Stay tune for next episode."

Mindreverdig - verdighet

I tillegg til diplombloggene jeg allerede har nevnt, har jeg fulgt med på en blogg til i sommer. Forfatteren er anonym og kaller seg "mindreverdig". Hun skriver om det å bli voldtatt og hvilke konsekvenser det har hatt for henne, og denne bloggen er nok en av grunnene til at jeg landet på akkurat denne diplomoppgaven. Spesielt tekstene om tvangsinnleggelse og andre møter med helsevesenet fikk meg til å tenke at man kanskje trenger et mer spesialtilpasset sted for å ta vare på denne gruppen.

"Jeg var innlagt på Sandviken psykiatriske sykehus, i hodet mitt så er det bare syke og gale personer som er innlagt der, og nå var jeg plutselig en av dem. Jeg får det ikke helt til å stemme i hode mitt. Jeg er jo ikke gal, jeg ønsket bare profesjonell hjelp slik at jeg kunne få hjelp til å bearbeide den vonde hendelsen. Jeg syntes ikke det er rart at jeg ser på meg selv som ensom. Jeg blir utsatt for en voldtekt, jeg blir krenket og skremt. Jeg søker profesjonell hjelp og jeg blir tvangsinnlagt og fra tatt friheten min til å gå og gjøre det jeg vil? Jeg sitter igjen med en vond følelse av mindreverdighet."

I ettertid har forfatteren av bloggen hatt bedre møter med norsk helsevesen, men teksten beskriver mye av det jeg selv hadde tenkt før jeg kom over bloggen. Ja, man har kanskje store psykiske problemer, men man ser ikke nødvendigvis på seg selv som psykisk syk fordi det ikke er "min feil". Altså, man trenger kanskje hjelp, men det er ikke alltid så lett å ta det steget det er å søke hjelp. Psykiske lidelser er dessverre fremdeles et stort tabu, og innleggelse (frivillig eller ved tvang) kan virke både skremmende og stigmatiserende. Det er mulig at alt er fordommer, men dessverre påvirkes vi alle av fordommer. Stedet jeg har lyst til å lage skal på ingen måte være en institusjon, heller så langt i fra det som overhode mulig. Veilederen min kalte det et "pensjonat" etter at jeg var ferdig med å forklare hva jeg ville. Rekreasjonssted har andre kalt det. Jeg har til nå kalt det et behandlingssted, men jeg har etterhvert innsett at min tolkning av ordet "behandling" kanskje ikke er helt korrekt. Den kan i alle fall være litt misvisende. Når jeg tenker på behandling, så tenker jeg på alt man gjør aktivt for å bli bedre. Når jeg er forkjølt så er min "behandling" å sove/hvile mye, og pøse på med vitaminer, kvitløk, halstabletter, nesespray osv... Når jeg tenker på behandling av voldtektsoffer så tenker jeg automatisk at samtalegrupper, mosjon, noen å snakke med osv er behandling. De interesseorganisasjonene som tilbyr samtalegrupper kaller det derimot "hjelp til selvhjelp", og er veldig klare på at de ikke driver med behandling. Jeg får vel lete videre etter en definisjon jeg er fornøyd med... (Det er fremdeles 160 dager til innlevering av plansje, så det er ikke noe hastverk ennå!)

For de som ønsker å lese bloggen til "mindreverdig" så anbefaler jeg å starte med første innlegg for å få med seg hele historien.

Bildet av t-skjorten er ment som en slags illustrasjon av målet mitt: et sted hvor man skal ta livet sitt tilbake: leve det og like det...!

Gratulerer!!!

Nå har vårkullet levert sine diplomoppgaver! Gratulerer så masse!!! Jeg håper dere feirer med en god natts søvn!:) Det er vell fortjent! 8. oktober kl 18.00 blir det offisiell åpning av diplomutstillingen, og ALLE er invitert! Arkitekt eller ikke arkitekt! Kom og se! (Jeg kommer garantert!)

For høstkullet (altså vi som startet nå og skal levere i mars) begynner det å nærme seg innlevering av forarbeidet. For de som ikke kjenner til diplomsystemet på NTNU (riktignok unikt for arkitektfakultetet), så lager vi først et forarbeid som definerer oppgaven, hva vi vil jobbe med, og en del bakgrunnsinformasjon. Dette varierer selvfølgelig fra oppgave til oppgave. Først etter at forarbeidet er levert begynner selve prosjekteringen eller arbeidet med oppgaven (igjen avhengig av hvilken oppgave vi har valgt. Vi får velge helt selv, og selv om de fleste velger å tegne et bygg eller jobbe med byplan/stedsutvikling, har det også blitt laget barnebøker, installasjoner og klær som diplomoppgave på arkitektlinja).

Sanse - tenke - føle

I dag har jeg vært på besøk hos otium sanserom og snakket en times tid med hyggelige Line. Dette med hvordan vi påvirkes av omgivelsene vil bli veldig viktig i diplomoppgaven min, og jeg kjente behovet for å erfare og ikke bare lese om temaet. Og erfare fikk jeg. Det tok ikke mer enn ca et halvt minutt før jeg ble skikkelig døsig i "rom for klare tanker", og jeg kjente virkelig at kroppen slappet av, mens tankene gikk til mine stakkars medstudenter som skal levere i morgen og sikkert hadde hatt behov for en liten time i dette rommet.

Otium er først og fremst rettet mot bedrifter og tilbyr "kurs- og møtested utviklet for kommunikasjon, kreativitet og læring - med møterom utenom det vanlige", og sanserommene er utformet for å øke kreativiteten på ulike måter. Å øke kreativiteten blir nok ikke det viktigste i mitt prosjekt, men mange av de samme tankene som ligger bak er veldig aktuelle for meg: hvordan man snakker sammen to og to, hvordan vi føler oss tryggere når vi har en vegg i ryggen, hvordan lyden av hav senker pulsen, og hvordan dagslys(lamper) gjør oss mer våkne. Valg av farger har også stor betydning. Det meste er nok ting vi alle har erfart, men som vi ikke nødvendigvis har tenkt over. Det viktige for meg blir å være bevisst på hva som påvirker oss, og hvordan det påvirker oss. Hvilke valg jeg gjør i prosjektet mitt er kanskje det viktigste, men også hvordan jeg selv har det rundt meg kan påvirke arbeidet med prosjektet. Jeg har f.eks. for alvor innsett hvor viktig det er at jeg får ryddet rommet mitt snarest! Fakultetet skaffer oss ikke arbeidsplasser før det nåværende kullet er ferdig sensurert, så frem til 19. oktober er soverommet mitt også arbeidsplassen min. For øyeblikket er det et eneste stort kaos av klær, esker, bøker og elektroniske duppeditter, og jeg merker at det påvirker meg. Rot og kaos er ikke det beste arbeidsmiljøet.

Jeg fikk også mange spørsmål av Line, om oppgaven min, og jeg må tenke på nye ting og nye måter. Hvor går man når man våkner med panikkangst midt på natten? Hvilke behov har man for omgivelsene? Hvor mange skal bygget være for? Hvis bygget blir for "bra" kan man risikere at brukerne vil komme tilbake helg etter helg etter helg, men poenget er vel at man skal komme seg videre med sitt eget liv? Skal det bare brukes i helgene? Eller hele uka? Er det grupper som er der sammen hver gang? Eller "byttes" enkeltpersonene ut etterhvert?

Da jeg gikk hjem hadde jeg mange tanker i hodet. Jeg tok veien langs Nidelva som er rolig og uten biltrafikk, og jeg tenkte på alt fra søvn og trening til farger og tøfler. Jeg tenkte faktisk så mye at jeg ikke egentlig la merke til omgivelsene rundt meg. Jeg har gått veien mange ganger før, og jeg har nok sett det meste der allerede, men plutselig var det en gammel mann som møtte blikket mitt og sa "så nydelig det var her", og først da la jeg merke til at, ja, det var det virkelig. Sola skinte så vidt, himmelen var "stormblå", luften frisk og vindstille, og de første høstfargene hadde tittet fram på trærne. Jeg hadde vært alt for fokusert på mine egne tanker til å ta inn inntrykk fra verden rundt meg. Med en gang jeg begynte å se på høsten rundt meg følte jeg meg litt... hmmm.... lettere...? Jeg kan ikke helt forklare det, men jeg ble rett og slett litt glad(ere)! Så tenkte jeg på det jeg hadde lest (husker ikke helt hvor) om å sette av tid til tankene, og så "ta seg fri fra dem" og heller fokusere på det som skjer rundt deg. Hadde ikke den gamle mannen sett meg inn i øynene og sagt at det var nydelig, hadde jeg kanskje også gått glipp av dette bildet:

Jeg syns det er vakkert med kontraster, og jeg skal ikke se bort i fra at det sniker seg inn i forarbeidet mitt...

Da jeg leste det med å sette av tid til tankene var det i forbindelse med å "behandle seg selv" og få kontroll over påtrengende, vonde tanker/minner etter en voldtekt. Mange sliter med å få sove fordi de tenker på det som skjedde, eller de prøver å unngå å sove for å slippe unna drømmene. Som arkitektstudent har jeg også erfaringer med søvnproblemer, både egenerfaringer og observering av medstudenter. Vi har riktignok søvnproblemer av litt andre grunner. Personlig klarer jeg ikke å få sove fordi jeg ikke klarer å slutte å tenke på prosjektet. Når jeg først har sovnet går det derimot helt fint (helt til vekkerklokka minner meg på om at jeg har dårlig tid). Andre ganger har man ikke tid til å sove i det hele tatt fordi det er tegninger som skal tegnes og modeller som skal bygges. Andre igjen får sove uten problemer, men våkner igjen etter alt for få timer, og får ikke sove igjen fordi de er stresset. Uansett grunn og type så vet jeg hva søvnmangel alene kan føre til på ellers oppegående personer. Humøret er mildt sagt anstrengt, og tårer, sinne eller oppgitthet er aldri langt unna. Matlysten er så absolutt ikke på topp, og personlig blir jeg både kvalm og grønn i ansiktet (hvordan det er mulig er jeg litt usikker på) av å "døgne". Ikke tenker man klart heller, så viktige avgjørelser bør ikke taes de siste dagene før innlevering. At søvnproblemer alene (uten noen som helst andre "lidelser") fører til økt fare for selvmord er god nok grunn til at søvn blir en viktig del av prosjektet mitt. (Og jeg skal selvfølgelig prøve å få nok søvn selv også!)

Oi, dette ble et langt innlegg... Jeg krysser fingrene for at jeg nå har fått alle tankene ut av hodet og er klar for en god natts søvn!;)

Karma

I går og i dag har jeg vært på KIT og skaffet meg god karma. Det håper jeg i alle fall! Det er en uke (og en natt) til innlevering for vår-kullet, og stemningen begynner naturlig nok å bli preget av stress, panikk, angst og frykt.

Det er innspurt, og jeg vet det er normalt at stemningen er sånn. Jeg har det på samme måte selv stort sett hver eneste gang. Men da er man midt oppi det selv! Denne gangen er jeg helt i startfasen, og det er merkelig å se alt dette innlevering-stresset utenfra.

Jeg har derfor tatt en viktig beslutning allerede nå, som jeg håper jeg klarer å gjennomføre: Jeg skal ha det GØY med diplomen! Ikke det at jeg tror de som leverer nå ikke har hatt det gøy, men å se alt peset utenfra fikk meg til å tenke over det. Jeg skal tross alt (forhåpentligvis) jobbe med dette mesteparten av livet mitt, så det er utrolig viktig at jeg fortsetter å like det jeg holder på med! For jeg liker det virkelig! Selv om arkitektur kan være veldig frustrerende fra tid til annen... Men denne gangen skal jeg gjøre noe annet når jeg "møter veggen" (oi! Klokka har blitt ordspill-sent..)! I stedet for å sitte å glo stygt på plantegninga eller snittet, skal jeg lage noen skisser eller skissemodeller (ikke nødvendigvis knyttet til prosjektet), male et bilde, gå hjem å bake kake, se en film, eller besøke venner, drikke te og skravle om alt og ingenting. Forandring fryder, og plutselig får jeg kanskje en genial idé, eller bare blir så lei av å aldri klare å blande rett farge at plantegningen begynner å friste igjen... Det viktigste er at jeg koser meg, og at jeg koser meg med prosjektet (ikke bare på fritiden etter at plantegning er parkert)! Dette er tross alt siste oppgave som arkitektstudent, og jeg skal nyte det! Ikke bare stresse med å få det unna sånn at jeg endelig kan bli ferdig med dette studiet...

Og så skal jeg også prøve å starte produseringen i god tid... Men det sier jeg hver gang, og selv om jeg startet tidlig blir det alltid stress på slutten uansett... Jeg tror fellen er at når jeg tror jeg har god tid, så bruker jeg god tid, og da ender jeg til slutt opp med dårlig tid... (Isn't it ironic) Heldigvis jobber jeg ganske bra under press (ikke bare 'kun under press', som Ingrid sa så pent i 1. klasse), og jeg får alltid levert! Men det hadde vært deilig med passe søvn også i februar!

Speaking of søvn... Det skader vel ikke å sove nok i september heller...! I morgen er det en ny dag og nye muligheter for bra karma!

Tomt?

I går tok jeg meg en busstur på leting etter tomt. Etter å ha sklidd og snublet meg frem til den tomten jeg hadde sett meg ut på flyfoto-kartet over Trondheim måtte jeg skuffet innse at den var LITT i bratteste laget...

Men jeg ga ikke opp. Jeg hadde et alternativ til som jeg riktignok var ganske usikker på. Etter mer snubling og skliing ned en særdeles bratt skrent (det var ganske langt å gå rundt trodde jeg) landet jeg plutselig på en kai ved siden av et lite paradis på jord. Jeg bare krysser fingrene for at denne kaia ikke lenger er i bruk! (Hvis noen vet noe om dette så vær så snill å skrik ut!)


Ellers føler jeg meg ikke helt bra for øyeblikket... Tror det er en forkjølelse på vei... Jeg krysser fingrene (igjen) for at det er vanlig forkjølelse og ikke svineinfluensa...! For å være på den sikre siden kryper jeg nå under dyna, kansellerer alle telefonplaner, og satser på å få lest litt i stedet...

Lite hyggelig lesing...

Selv om jeg syns temaet jeg har valgt meg er veldig spennende er det ikke alltid like hyggelig å lese om det. I sommer har det vært voldtektsaker i avisa så og si hver eneste dag, de aller fleste i Norge. Jeg har allerede 92 pdf'er i mappa "avissaker", og det burde vel si noe om hvor ofte det forekommer.

For et par dager siden kom jeg også over en amnesty-blogg om voldtekt, og der fikk jeg ytterlige dystre tall. Det regnes med at det begås mellom 8000 og 16000 voldtekter i Norge hvert år, men bare rundt 1000 blir meldt til politiet. Av disse 1000 sakene blir 84% henlagt, og av de 16% som kommer opp i retten ender 1/3 frikjennelse...

Nå skal det sies at i de fleste sakene som henlegges er det pga "bevisets stilling" (i tillegg til at det faktisk er en del falske anmeldelser). Jeg kan skjønne at man henlegger saker der man ikke har fysiske bevis, mangler vitner, og kanskje heller ikke har beskrivelser av gjerningsmannen. Jeg ble derfor lettere sjokkert da jeg fant denne artikkelen fra pasienthåndboka.no der en student fra St. Olavs Hospital i Trondheim oppdaget at bare omkring 1/3 av prøvene som blir tatt på voldtektsmottaket og sendt til politiet blir videresendt til Rettsmedisinsk Institutt av Oslo for analysering. Politiet unnlater med andre ord å analysere alle prøvene, selv om de kan ha fysiske bevis mot en voldtektsmann. Vel, jeg blir provosert, men jeg skal ikke utdype hva jeg syns om det. Det er tross alt ikke rettssikkerhet oppgaven min går ut på, men det er klart at det gjør den psykiske situasjonen bedre for offeret dersom overgriper blir funnet og straffet.

En annen interessant (men til tider sterk) artikkel jeg fant går på forhold mellom offer og overgriper. De voldtektene vi leser om i avisa er stort sett overfallsvoldtekter av ukjent overgriper. Siden det er den vi leser mest om er det den typen vi forbinder med voldtekt, men det er ikke den mest vanlige. Artikkelen i Tidsskriftet for Den norske legeforeningen tok for seg tall fra voldtektsmottaket i Trondheim, og av totalt 162 henvendelser fra kvinner utsatt for seksuelle overgrep var relasjon til overgriper rapportert ved 140 overgrep; 29 fremmede, 32 tilfeldige (noen man ikke kjenner, men har møtt før voldtekten), 68 bekjente og 11 partnere (både nåværende og tidligere partnere). 2 av overgriperne var kvinner, resten var menn. Over halvparten av overgriperne hadde benyttet fysisk vold. Vold fra partner eller fremmede var signifikant vanligere enn vold fra tilfeldige og bekjente overgripere. Gjennomsnittsalderen blant ofrene var 23,5 år med en spredning fra 5 til 59 år, og nær halvparten var i alderen 18–24 år.

Det får være nok harde fakta for denne gang. (Beklager dersom informasjonen gav en litt dårlig start på helgen for noen...!)

Første veiledning...

...gikk bra!:)
Oppgaven min har fått klarsignal, og jeg har fått streng beskjed om å finne meg en tomt og sende ut litt mailer. Mailene er allerede påbegynt, og tomt skal jeg prøve å få undersøkt etter helga. Jeg skal bare en liten tur til Bergen først... Jeg tror og håper at jeg har funnet en tomt langs sjøen utover mot Trolla, det gjenstår bare å se hvor bratt den er. Og om den er stor nok. Jeg er litt redd for at den kanskje er litt i minste laget...

Jeg ble også utfordret til å jobbe mye med konstruksjon.
Det er ikke min sterkeste side... Men jeg ser at det kan være en stor fordel for prosjektet, så da skal jeg vel klare å ta den utfordringen (hvis tiden strekker til).

Tid er også en viktig ting. Og tidsplan. Den burde jeg vel starte på med en gang. Etter at jeg har sendt mailene...

Å snakke med seg selv...

Jeg skal altså lage en diplomoppgave alene. Det betyr at det ikke er noen andre som skal jobbe med akkurat det jeg skal jobbe med, og jeg har derfor ingen å diskutere oppgaven med fra dag til dag. Det var noe av grunnen til at jeg opprettet en blogg slik at jeg må diskutere mer med meg selv og være flinkere til å formulere oppgaven og veien mot målet (dvs innleveringen).

Til nå har jeg stotret frem diverse ord og setninger når folk har spurt meg hva jeg skal jobbe med. Jeg ble derfor lettet da jeg oppdaget at "et senter, som egentlig ikke er et senter, for de som sliter med ettervirkninger etter å ha blitt utsatt for voldtekt" kan forklares med en del færre ord, f.eks: "et behandlingssted for voldtatte". Jeg er ikke helt sikker på om jeg er fornøyd med den formuleringen heller (den beskriver liksom ikke fokuset på det psykiske i forhold til omgivelsene, og at det sannsynligvis blir mer passiv enn aktiv behandling), men det for holde enn så lenge. Den er kort og grei, og jeg tror de fleste får en anelse om hva diplomen min går ut på...

I morgen får jeg heldigvis noen andre å snakke med også. Da skal jeg ha min første veiledning! Det kan bli spennende. Det begynner å bli en del ting jeg lurer på allerede... F.eks. har jeg ingen formening om hvor stort dette bygget faktisk kommer til å bli, eller hvor mange som bør bo der (ja, det er meningen at stedet skal være et overnattingssted også), om jeg bør basere meg på et helgetilbud (slik jeg først hadde tenkt) eller et tilbud gjennom hele uken, og så bør jeg vel finne en tomt etterhvert... Jeg har egentlig funnet en tomt som ser fin ut på flyfoto, men jeg har ikke vært der, og nå begynner jeg å lure på om den kanskje kan være litt liten også...

Jaja... Jeg får se hvordan det går i morgen, og så får jeg heller revurdere tankene mine da... Nå må jeg tilbake til mine 29 bøker og hefter!

Lesestoff

Jeg har vært på biblioteket og lånt en haug bøker (til bibliotekarens store lettelse da hun endelig fikk plass til andre bøker enn mine i reservasjons-hylla).
Mange bøker.
Mer enn jeg kan lese...
Så de neste dagene kommer til å bli brukt på å plukke ut hva som bør leses og hva jeg ikke trenger å bruke tid på...
Kanskje jeg til og med får lest litt innimellom...

Jeg har også vært på biblioteket og sjekket ut tidligere forarbeider.
Så da er det bare å sette i gang med mitt eget...
Woho...!

KIT, kake og kasser

Ny uke, nye muligheter, og mye som bør/må gjøres...

En av de største oppgavene etter at jeg kom hjem har vært å rydde rommet for å lage et lite hjemmekontor. Foreløpig går d sånn passe... Men nå har jeg skaffet meg noen banankasser og er klar for å pakke bort ting jeg strengt tatt ikke trenger her i Trondheim. Siden jeg ikke er så flink til å kaste ting blir det nok sendt hjem til mor og far i stedet neste gang de passerer byen. (Skal prøve å kaste/gi bort litt ting og tang også!)

For øyeblikket sitter jeg og prøver å få litt oversikt over tiden. Jeg har oppdaget at vi skal levere ferdig diplomoppgave allerede om et halvt år (minus to dager), og jeg skal innrømme at jeg ble litt stressa av å oppdage det! Derfor prøver jeg å få litt oversikt over tiden og lage tidsplan.

Tidligere i dag var jeg og Caroline en tur nede på KIT. Vi hadde med kake og boller til slitne og stressede diplomstudenter som skal levere om 18 dager, og vi benyttet selvfølgelig anledningen til å snoke litt rundt. Det er bare en måned igjen til diplomvernissagen, og i år blir det ekstra spennende å se!

Men før vernissagen må/bør vel både tidsplan og forarbeid være på plass...